Den siste dagen i Lilongwe

 Oss studenter sammen med øvingslærere fra Mwenyekondo.

Så er den siste dagen her… Det er en uvirkelig dag egentlig. Når man endelig er kommet inn i livet her i Malawi, blitt kjent med fantastiske mennesker, skal man si farvel. Jeg har ikke det minste lys til å dra hjem, for her er livet godt. Men en periode som denne har en slutt. Det er vanskelig å sette ord på alt jeg har opplevd og hva det har gjort med meg. Når jeg dro visste jeg at dette oppholdet ville gjøre noe med meg, men hva var umulig å si. Nå vet jeg at noe har blitt forandret. Jeg er uendelig takknemmelig for denne praksisen, alle opplevelsene, praksisen på skolen, menneskemøtene og kulturutvekslingen. Jeg hadde en plan om å skrive blogg mye oftere. Samtidig som det har skjedd så mye at jeg nesten ikke har hatt tid, har det også vært vanskelig å sortere ut hva man skulle skrive fordi  opplevelsene ennå ikke er fordøyd. Men jeg håper allikevel at noen opplevelser fra mitt opphold er blitt formidlet over verdensveven hjem til Norge.

Takk til alle som har lest bloggen og alle som har sendt meg fine kommentarer!

 

Jeg tror jeg blir her litt til, jeg…

Safari i Zambia

 

Vår siste helg skulle brukes på ekte turistvis med safari i Zambia. Tidlig fredag morgen var vi alle pakket og klare til helgas begivenhet. En biltur på seks timer skulle komme til å ta ni. Etter å ha kjørt en rett strekning i fire timer kom grusen og veier med store dumpler og hull og vann og gjørme som fikk alle til å hoppe høyt i setene både titt og ofte. Etter stråhytter og maisåkre og mennesker som nærmest spratt inn i sivet ble veien smalere og smalere. Jeg kan ikke fatte at det var en hovedvei, og hvordan skulle to biler kunne passere hverandre. Men det kom aldri noen bil imot oss i flere timer på denne smale veien så det forblir uvisst.  Det endte selvfølgelig med at bilen satt seg fast i gjørma, og der satt vi og hva gjør man da. Regna jo med at sjåførene hadde vært utfor liknende opplevelser, men han hadde hverken en plan eller spade. Men her i Afrika er det nok av folk langs veiene som er mer enn villig til å hjelpe. For akkurat ved gjørmehullet sto en hel liten skare av unge gutter. Kanskje det var deres arbeidsplass? Det endte med at flere gutter svømte i gjørme under bilen for å grave frem understelle. Vi jentene prøvde å hjelpe som ”staute norsk kvinner”, men fant fort ut at det å stå med gjørme til knærne kanskje var bedre å overlate til gutter som også kunne løse problemet. Derfor fant vi vår oppgave, å drive underholdning.

Vel framme på South Luangwa national park og Marula Lodge ventet det oss en myk seng og god mat. Men også edderkopper og andre mindre koselige husdyr. Så det gjaldt å pakke myggnettingen godt rundt senga. Fredag kveld sovnet vi inn til elefanthyl… Lørdag hadde vi to turer inn i parken, en ved soloppgang og en ved solnedgang etter at det var mørkt. Bare det å kjøre rundt i en åpen bil i stille, utrolig vakker natur var en opplevelse, men plutselig sto det en diger elefant foran oss. Og etter kom familien. Vi så også Sebra, Flodhest, Impala, Vannbøffel, Antilope, Hyene, Giraff og en masse fugler. På nattsafari økte spenningen, det var fremdeles åpen bil og det ble stadig mindre å se og mer å høre. Lyskasteren sveipet over landskapet på jakt etter dyreøyne. Plutselig tok bilen en krapp sving og vi suste mot en leopard. Og rett etter en til. Sjåføren vår satte etter de inn i buskaset og fomlende med kameraet måtte en samtidig styre unna kvister og passe på å holde seg i bilen under den nok så viltre kjøringen etter flyktende leoparder. Så stoppet han bilen og helt stille sto vi å så to leoparder inn i øynene på et par meters avstand. De var til og med på min side av bilen. Etter hvert begynte de å brumme og jeg la fra meg kameraet og kjente at dette var egentlig litt skummelt, men fantastisk spennende. Dette var selvfølgelig safariens høydepunkt., helgas høydepunkt og vel verdt ni timer på en humpete vei til Zambia.

Girls Promotion Club

De siste ukene har jeg vært med på Girls Promotion Club (GPC) på Mwenyekondo, skolen jeg har praksis på. GPC er et prosjekt med støtte fra Norge og fokuserer på å styrke ferdigheter skolen mener er nyttige for jenter med tanke på framtiden. Dette prosjektet har vart i 5 år og er på alle prosjektskolene her i Lilongwe. Det er mange jenter som dropper ut av skolen, en av årsakene er at familien trenger jentenes arbeidskraft. Ved å øke jentenes ferdigheter i forhold til matlavning og håndarbeid øker de også familiens muligheter. Samtidig står jentene sterkere hvis de ikke skulle klare å fullføre skolen. Det er 200 jenter som er med på GPC to dager i uken etter skoletid.  De har en tempoplan med temaer fra HIV/AIDS til matlavning. De to ukene vi har fulgt prosjektet har elevene vært i gang med å sy skjørt og hekle skoleveske til bøker. Nå går mange rundt med slitte plastposer. De har også danset, sunget og spilt ball. Det virker på meg som det er en blanding av undervisning og fritidsaktiviteter. Jentene koser seg, prater, leker og arbeider. De jentene vi har snakket med om GPC har alle vært veldig positive, de sier til og med at naboene hjemme ber jentene lære dem å strikke. På den måten gir prosjektet ringvirkninger ut i landsbyen. De sier at de lærer å lage ting de kan selge og at det er mye bedre enn å være hjemme, for hjemme maser mor bare om å passe småsøsken, lage nsima, vaske klær, feie og det er kjedelig. Dette er deres tid, tid til å være jenter, tid til å være 12 år og barn, tid til å le, leke og snakke om jenteting.

For meg har det vært en unik mulighet til å bli kjent med jentene som ellers ikke er særlig frempå i timene. Endelig er det tid til å snakke, tulle og utveksle strofer og danser på norsk og chichewa. Det har tatt tid å komme inn på dem, det er først nå den siste uka at jeg har fått virkelig god kontakt med noen av jentene, som har blitt mine hjertebarn. De snakker om alle mulige ting. Familien sin, deres drømmer om fremtiden og hvor mye det koster for en geit. Spør om hvordan det er i Norge og synes det er merkelig at jeg ikke er gift. Her nede er du gammel når du er 30, det er stadig ”reminder”. Når jeg fortalte alderen min i klassen holdt de på å le seg i hjel. De forteller om Malawi og på mange områder er det gjennom dem jeg får de mest ærlige svarene på mine spørsmål.

GPC er en fantastisk mulighet til å gi jenter fritid og fremtid.

 

 

 

 

 

Avslappende helg

Helga har vært fylt med avslappende ferieaktiviteter. Det var tiltrengt med en pause fra alle dyptgripende inntrykk. Fredag var vi ute og danset på Chameleon. Et utested for sosieteten her i Lilongwe. Bussen vår så ut som rene skraphaugen sammenliknet med alle jeeper og flotte skinnende bilder som sto parkert utenfor stedet. Analytisk som jeg er, slo det meg nok en gang hvor enorme forskjeller dette landet har å by på, men det var befriende deilig å slippe alle sorger , danse og bare ha det gøy i noen timer. Lørdag var det tur til Lake Malawi (Salima). Dette var vår andre tur dit, også et riktig turiststed med solsenger, god mat og en fantastisk utsikt ut over Malawis stolthet(Lake Malawi). Ettersom vannet inneholder en eller annen form for parasitt, valgte jeg ikke å bade. Halvparten badet allikevel og kjøper seg en pille som evt. skal fjerne den. Jeg badet i bassenget og var fornøyd med det. På vei hjem stoppet vi innom et tremarked, der pruteegenskapene ble satt på prøve. De starter høyt og benytter alle midler, bl.a. å appellere til vår medlidenhet for å få en bra pris. Jeg derimot forsøker å bruke mine midler for ikke å bli lurt, som å sette opp sten-ansikt og si at prisen er alt, alt for høy. Men jeg må si at de er fabelaktig gode til å gjenkjenne  begynnende prute ferdigheter. Søndag var det en utrolig avslappende dag med tøyvask og andre mindre nyttige aktiviteter. De siste to norske representantene ble plukket opp på flyplassen og nok et måltid ble spist. Vi spiser kun på bedre hoteller og restauranter her i Lilongwe. Maten er variert, men jeg kan ennå ikke si at jeg har spist et tradisjonelt malawisk måltid. Jeg trodde de kanskje spiste en del bønnegryter, men ettersom vi må/bør spise på finere steder er det vaskelig å vite. Jeg har smakt malawiernes nsima, som er en form for maisgrøt de spiser til alle måltider her nede. Den er ganske smakløs, kanskje med et hint av mais, noen sier popkorn. En hver malawier vil ikke synes at et måltid uten nsima er et måltid. Jeg snakket med en gutt som gjerne ville til Norge, men han lurte fælt på om vi hadde nsima, da jeg svarte at vi spiste potet til alle måltider, ble han nesten opprørt. Det var umulig for ham å komme til Norge uten å fa fatt på nsima. Da var det en lettelse for ham at vi hadde maismel slik at ha kunne lage det selv. Nå er han overbevist om at Norge er et sted for ham.

Et søvnig hode skal nå gjøre siste finpuss på morgendagens undervisning og legge seg på puten. Mer er i vente…

Klemmer til alle kjente!

 

Mwenyekondo

Nå har jeg startet på min andre uke med undervisning her i Lilongwe. Det er hektiske tider og fokuset for turen har tatt en annen vending. Nå er jeg i gang med jobb-delen, det jeg faktisk er her for å gjøre, – praksis og utveksling.

Jeg var ganske spent den første dagen på Mwenyekondo, skolen jeg, Lise, Elise og Kim har praksis på. Begynnernervøsiteten har gått over til å bli en usikkerhet om hva jeg faktisk kan bidra med ovenfor skolen og elevene. Det er enorme klasser på 100 elever. Jeg opplever at det er en prøvelse å løsrive våre metoder fra det norske skolesystem og bruke det her. Jeg er glad for at Odd (studieleder; HIOF)på forhånd sa at det ikke ble krevet revolusjonerende undervisningsprestasjoner av oss.

Denne uka har vi undervist og planlagt slik som de gjør det her nede. Det er veldig ulikt hjemme men samtidig mindre strikt enn jeg trodde. Det som kanskje er mest fremmed er deres dedikerte tro på at lærebøker og lærerveiledning fra regjeringen gir den beste undervisning. Samtidig har de undervisning der elevene jobber i grupper, og lærerne gir ofte elevene mulighet til å stille spørsmål. De har en plan som setter elevene i sentrum, men akkurat som vi hjemme kjører oss fast i samme spor, er nok det objektivistiske syn på elevene fremdeles rådende her. Jeg dømmer de ikke! Det er vanskelig bare å lære navnet på hundre elever. Men for eksempel å la eleven knele hvis de skal tiltale læreren handler ikke bare om disiplin, slik jeg ser det opprettholder det lærerens overordnede autoritet og distanse til elevene. Og det er her jeg føler at vi kan bidra ved å lage undervisningstimer og bruke metoder som setter eleven i fokus og ser eleven som en ressurs. I morgen blir det blir det engelsktime på meg, der temaet er eventyr. Da presenterer vi et norsk eventyr og gir elevene mulighet til å fortelle malawiske til oss og klassen. Jeg håper på den måten å gi eleven muligheten til å vise noe av seg selv og ikke bare være en i mengden.

The warm heart of Africa

Kan dere tenke dere noe mer fantastisk enn å bli møtt av en horde smilende, syngende mennesker som danser til afrikansk musikk og ønsker en nordmann, tilbakeholden av natur og miljø, velkommen!?

Etter fire skolebesøk er det dette som sitter igjen. Og jeg kan love dere at det er så rørende å komme kjørende gjennom landsbyen på vei til skolen, der fillete barn og kvinner sitter utenfor sine hus og fattigdommen herjer, og to min. senere komme inn på skoleområdet der folk synger og danser og møter oss med den varmeste hjertelighet. For meg er det på mange måter de samme menneskene, to sider av samme folk i løpet av to min. – dyp fattigdom og sprudlende glede. Da begynner emosjonene å herje i Ingunn-kroppen. Det blir for sterkt.

Med gråten sittende som en klump i halsen slår jeg hendene sammen med malawiske, smiler fra øre til øre og kaster meg med i den afrikanske rytmen. Det er umulig å holde den norske reserverte stilen, det er bare å slippe opp, la seg føre og ta imot. Jeg er sikker på at denne mentaliteten er mulig å overleve på. For på en merkelig måte var det som en befrielse også for meg. En måte å takle det nesten udefinerbare triste noen minutter tidligere.

Mens jeg sitter her nede i ”the warm heart of Africa” og lever disse opplevelsene undrer det meg om det er mulig å forstå dette der hjemme, om det er mulig å fatte at det er så sterke kontraster.

Skolebesøk

Denne uka har vi vært på besøk på de fire ulike skolene vi blir utplassert på. Det er tre offentlige og en privat. De tre offentlige virker ganske like, med over 100 barn i hver klasse. De har få ressurser og mange av barna sitter på gulvet. De er delt inn i A, B, C,D etter nivå, der de flinkeste går i A. De svakeste kan sitte ute og ha undervisning. De flinkeste sitter også fremst i klasserommet.

På den første skolen kom barna løpende mot- og etter bussen, vinket og smilte. Barna så veldig nysgjerrig på oss, men med litt avstans. Tydelig spendte på hvem vi var. På en av skolene sto alle lærerne og ventet på oss, syngende og dansende. På alle skolene var det taler på rektors kontor, introduksjon av lærerne og fremvisning av fasiliteter, for eksempel datarom. Jeg lurer på hvor mye det egentlig blir brukt, men de var veldig stolte av det. Deretter var det besøk i klasserom som var en opplevelse i seg selv. Klasserom med over 100 barn, trangt om plassen, sterk lukt, elever med ulik alder, noen med pene skoleuniformer, andre med slitte, skitne klær og barbent. Noen med bøker andre skrev med det som er inni kulepennen på et ark. Men alle nysgjerrige, smilende, sjenerte og spøkefulle. Deretter var det fremvisning av lokal dans og musikk. Fantastiske bevegelser og rytme på til og med de helt små barna. De må jo få det inn med morsmelka!?

Jeg følte veldig for å danse, men settingen var ganske formell. Vi ble plassert foran, eller bak et langbord. Lærere, rektor og kommuneansatte fra vårt følge ble plassert nærmest på en scene som konglige. Det føltes litt som om vi var en vurderingskomitè. Jeg følte meg virkelig velkommen og som en hedersgjest, men samtidig bærer av den hvite manns byrde. En følelse det er ubehagelig å kjenne på, men som er reell og derfor kanskje sunn å kjenne på.  

Det morsomme var at alle barna synes det var utrolig morsomt å bli tatt bilde av. De stilte seg opp og lo henrykt når de fikk se bildet på kameraet.  Mange av disse barna har aldri sett seg selv i speilet og ler fordi de kjenner igjen sine venner. Rart å tenke på for oss som ser oss i speglet flere ganger om dagen.

MONI ASONGO

”hei hvite”

Vi kom søndag til Lilongwe. På flyplasen var det en stor velkomstkomité med norske flagg og store smil som møtte oss. Det var tydelig at vi var ventet og jeg følte meg veldig velkommen. Samtidig hadde reisen vært preget av mye halv-kjip mat, reisemage og noen fryktelig lange og søvnløse timer. Det var ikke det letteste å gjengjelde deres glede. Med et halvtrøtt blekt ansikt forsøkte jeg som best jeg kunne å smile, hilse og utveksle noen ord med alle fremmøtte. Deretter bar det ut i sommervarmt regnvær og til en ventende buss, som viste seg å være vårt trygge framkomstmiddel de neste fem ukene. 17 personer og dertil hørende store kofferter ble stuet sammen i en ombygget folkevognlignende buss. Gjennom bussvinduet kom Malawi. Først den frodige naturen. Grønne, flate landskap med fjell i det fjerne. Røde veier, blomstrende trær, mennesker som gikk langs veien bærende på store kar på hodet fylt med mais. Gutter med store vedhauger bak på syklene. Alle vinkende og smilende til oss i bussen. Hvordan gjengjelder man dette?

Jeg får føle på den norske kjølige og reserverte væremåte. Men den er det bare å legge bort, smile med alle tennene, og det er fantastikk deilig.

På vei til Korea Garden, der vi skulle bo, var bussen tom for bensin. Sjåføren forklarte at de var tomme for bensin på bensinstasjonen da de hadde vært på vei til flyplassen for å hente oss. Vi stanset i et veikryss. Utrolig nok var det ingen som tutet, de kjørte bare utenom. Da forsto jeg at dette var helt vanlig. Så der ble vi stående vi alle var klare til å gå ut å dytte. Men en av de Malawiske mennene som var med oss hoppet av bussen, sprang med en tomflaske i den ene hånden og det norske flagget i den andre, på vei til nærmeste bensinstasjon. Fantastisk syn! Jeg stor-lo og tenkte: dette er Afrika, nå begynner det. Da han kom tilbake fikk han ikke opp bensinlokket. Det endte med at han tok av seg på bena og la seg under bilen. Hva han gjorde vet jeg ikke, men jeg kunne ikke annet enn å le. Det var en litt helling oppover så vi fikk nesten ikke start på bilen, den var jo full av nordmenn og kofferter i tillegg.

Tålmodighet og latter kommer godt med i Malawi…

Reiseklar Malawifarer

Nå starter eventyret…

Takk for mange hyggelige tilbakemeldinger!

I morgen starter jeg på min lange reise til Malawi. Kofferten er nesten pakket ferdig og reisenerver er i høyspend.  Selv om jeg har visst at jeg skulle reise i et halvt år, er det først den siste måneden det har gått opp for meg at jeg faktisk skal til den andre siden av jorden. Ikke nok med det, men jeg skal være der i 5 uker og undervise barn. Allikevel er det framdeles helt uvirkelig èn dag før avreise. Kanskje den beste forberedelsen er å ta ting som det kommer. Selv om jeg er veldig spent, er jeg reiseklar. Nå skal det bli godt å komme av sted. Og jeg er sikker på at jeg nå drar ut på en av livets store reiser.

Jeg vet ikke helt hvordan nettforbindelsen er i Lilongwe, har hørt noe om at den blir borte når det regner, og nå er det regntid… men jeg håper å kunne skrive ofte.

Jeg blir glad for alle kommentarer, svar og spørsmål.